Tidligere i høst har jeg drodlet litt rundt hva en nettutstilling er. Jeg har i liten grad gått inn på diskusjonen hva den kan være. For å se litt nærmere på dette bør man ta utgangspunkt i alle mulighetene som ligger i en digital utstilling. Mediemessig kan den inneholde det som en fysisk utstilling kan tilby, tekst, bilde, lyd, video. En fysisk utstilling kan fungere med og uten formidlere/guider/pedagoger, men blir, etter min mening, kanskje best med. Dette er fordi en person er et pedagogisk virkemiddel for å holde oppmerksomheten og tirre interessen videre. Hvordan møter man dette på nett? Kan kan selvfølgelig legge inn i dialogmulighet via sosiale medier – eksterne eller interne løsninger som små stunt innimellom, men med et døgnåpent nett kan det være problematisk.
Kanskje man kan se til spilltekniske løsninger med reelle utfordringer og belønningssystem? Utfordringen her blir kanskje å ikke tenke for stort, men å gjøre ting enkelt, men genialt som van Gogh museets “Vincet”-app. Her kan du pusle sammen forskjellige malerier på tid og var den museumsappen tidlig i høst som var best rated i Appels app store. Det er en del utfordringer knyttet til dette. Jeg har tidligere skrevet om dette her.
En del av disse tankene, og flere har jeg vært innom når jeg på Larvik Museum har jobbet mot en nettutstilling i Interreg-prosjektet Västerhavets kulturarv . Nettutstillingen var satt opp som et sluttprodukt blant flere andre produkt. En vandreutstilling, en et læremiddel, en publikasjon, et universiteskurs med videoleksjonet og ikke minst et forkningsarbeid. Nettutstillingen var ment å speile utstillingen på nett og fordi pedagogen, Marianne Sørensen og jeg ikke hadde arbeidet i prosjektet tidligere var vi helt prisgitt det arbeidet og de tekstene som lå i prosjektet fra før av.
Vi hadde ikke mulighet til en ny kunnskapsproduksjon knyttet til nettutstilling alene. Derfor gjenbrukte vi tekster og illustrasjoner fra den fysiske utstillingen. Alene synes vi dette ble litt tamt og så ut som en plakatutstilling beregnet på voksne. Marianne ønsket å bruke nettutstillingen sammen med den fysiske utstillingen når hun hadde skoleklasser og det ble tydelig for oss at vi trengte en ekstra dimensjon beregnet for denne målgruppen. Sammen med ansatte fra Gamle Estrup Hovedgård, Pernille Roholt, og Göteborgs Stadsmuseum, Maria Forneheim, satte Marianne i gang å produsere visste du at tekster beregnet for barn.
I tillegg ønsket vi oss flere medier inn i utstillingen. Siden jeg tidligere har fått en god innføring i de digitale fortellingens verden av Christine Ellefsen ønsket jeg å ta i bruk dette. Foreløpig har jeg laget en fortelling, men vi forsøker å lage flere fremover mot jul for å bruke i utstillingen.
Etter kun tre måneder med minimale midler og en kunnskapsproduksjon som ikke var arbeidet frem mot nettutstilling så har vi kommet til lansering. Se Grenseløst her
Så hvordan er refleksjonene? Dette hadde ikke gått uten Sandes Media som kjente prosjektet, museets grafiske profil og har en evne til å kommunisere med museumsfolk. Nettutstillinger og nettutstillingenes arbeidere bør være med i prosjektdeltakernes hode og i praktisk samarbeid fra første prosjekt idé, gjennom kunnskapsproduksjonen og ut på nett. Dette krever selvsagt mange flere penger ennn de fleste tenker seg. Selvom jeg er fornøyd med resultatet vårt er det klart at tankene går mot hva hvis nettutstillingen var koblet inn før, hva kunne vi ikke oppnådd da?
Nettutstillingen består i stor grad av en plakat utstilling med tekst og bilder selvom jobber frem flere videosnutter. Vi har lekt med tanken om å legge inn et element av brukermedvirkning, slik som den fysiske utstillingen har. Dette hadde vært stor stas, men krever, som Åshild Andrea Brekke peker på i “Jo flere kokkar jo betre søl” at brukerne føler og får noe igjen for det og at det har en reell funksjon som følges opp. Vi skal jobbe videre med tanken.
Jeg håper du har noen innspill til utstillingen eller tips til fremtidige nettutstillinger. Bruk kommentarfeltet:)
Hvis verden er ei brødskive så er kulturen pålegget man ønsker å dekke skiva med. Noen liker brunost, med og uten syltetøy, mens andre foretrekker løvtynne kjøttpålegg med skarp blåmuggost under. Noe liker å variere, mens andre er mer trofast. Slik er det også innen museer, arkiv og kunst i Norge.
Bloggstafett Hanne Butvillo og Liv Kreken Kvalnes tar opp at det er vanskelig i visse tilfeller å skille på arkiv, kunst og museum, slik er det og på smørbrødbordet og historien begynner.
En dag i forrige måned dukket det opp en hyggelig invitasjon i innboksen min. Hege Huseby lurte på om Oskar Seljeskog og jeg ville være med å støtte en bloggstafett i forkant av Norsk Kulturråds årskonferanse. Ideen til Hege er fantastisk god og jeg håper at den kan utvikle seg til flere stafetter om ulike tema i fremtiden for å engasjere og inspirere fagfolk på tvers av tema og instutisjon.
Kunst på bekostning av resten av kulturen?
Stafetten vi har bak oss har vært svært givende og har hatt et rikholdig tema og materiale. Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg innledet med konseptet artist in residens og hvordan museer kan våge å la kunstnere problematisere rundt tematikken på Forsvarsmuseer. Mye av premissene for staffetten ble satt og mange fulgte opp tema om bruk av kunst i museer. (Se og innlegget til Liv Astrid Sverdrup)
Kajsa Hartig sier at det er et paradoks at museer på den ene siden ønsker å fremstå mer estetiske og ha kunstneriske uttrykk på det de leverer til publikum, men på den andre siden har problemer med å la kunsterne ha fritt spillerom. Mye av dette er nok på grunn av at kulturhistoriske museer og arkiv er redd for hvordan kildene blir (mis)brukt. Dette tar blant annet Hege Huseby opp i innlegget “På Grensen til Kunst” når hun problematiserer hvor langt museer kan trekke kildene for å belyse en hendelse. Eksemplet er Churchill War Rooms i London hvor medietekster er tatt ut av kontekst, men samtidig brukt til å belyse den hendelsen de dokumenterer.
Charlotte S. H. Jensen stiller spørsmålet: Kan kunsten uttrykksformer bringe oss tettere på historien? Dette problematiserer Linken Apall-Olsen rundt Oslo Museums utstilling “Fjes før Facebook” og spørs seg blant annet om publikum kan lese utstillingen og konkluderer: “Bildene må ”oversettes” for at vi fullt ut skal forstå dem. Men det er ikke nødvendig å forstå alt for å ha glede av bildene. Av og til kan det kanskje være en like god opplevelse bare å la seg fascinere av det man umiddelbart ser?” Hanne Cecilie Gulstad avslutter sitt innlegg med noe av samme funderinger, men med en annen type oppsummering og formaning at man ikke skal overkjøre orginale elementer for å sitte igjen med samtidskunst.
Etter å ha lest tidligere innlegg spør Benjamin Asmussen seg om ikke kustnerene i et ipad-prosjekt som Gunhild Varvin beskriver vil være misfornøyd fordi barna skaper sitt eget kunstverk basert på kunstnerens arbeid. Han tar også opp tråden fra Kasja som trekker frem museers tendenser til å stille ut museumsgjenstader som kunstobjekt. En felle her, påpeker han, er at vi mister noe ved å la dagens mennesker kun nyte objektets utsjånad og ikke ser helheten. Dette er fordi, og han støtter seg her til Weekendavisen og Anne Knudsen: mennesker i dag er “gjennomsyret” av trangen til å kjøpe hjem pene ting. Vi tar altså med oss denne kjøpertrangen inn i museene og kan skal utstillinger på feil premisser ved å la objekter bli gjenstand som kunst. Olaug Irene Røsvik Andreassen går i stikk motsattt retning og fryder seg over at noen faktisk bruker et kulturhistorisk materiale på ny måte.
Diskusjoner, som partene over belyser hver for seg er interessant og de forskjellige bidragsyterne har forskjellige målsetninger. I utstillinger hvor målsetningen er feks å lære de besøkende om hva som ligger bak kirkekunsten, hjelper det ikke å sette opp en del av en frontal som viser to damer so kysser uten å forklare at kyssing er en hilsemetode og at damene er Maria som forteller Elisabeth at hun er med barn – og Elisabeth selv innser at hun bærer på døperen Johannes. Derimot hvis intensjonen er å få folk til å undre seg over den vakre kirkekunstens mysterier er det noe annet. I det siste tilfelle får man mest sannsynlig ikke med seg funksjonen frontalen har hatt i kirkeåret, men det kan jo være den besøkende sitter igjen med noe annet som kan være like verdifullt, om på en annen måte. (Ta en tur til Universitetsmuseet i Bergen hvis du vil se det selv),
Diskusjonen leser jeg det dit hen at vi som museumsansatte må være klare på motivasjonen for å bruke kunst og kunstnere inn i en kulturhistorisk utstilling. Og i regi av vår samtids ånd være bevisst på hvilken diskurs vi stiller oss under: Hvorfor ønsker vi å bruke kulturhistorisk materiale som kunst? Før jeg ser nærmere på den neste hoveddelen av diskusjonen i stafetten vil jeg slutte meg til Kasja som maner opp til mulighetene med komminikasjon og samarbeid.
Er middelet målet? I nyhetsbildet i forrige uke raste debatten rundt Forbrukerrådet som ville visse skjønnhetsprodukter til verks pga noe de synes var litt ullent på ingredienssiden. En reporter stilte spørsmålet: “Hva har dere gjort for å møte dette?”, hvor på mannen fra Forbrukerrådet svarer: “Vi har gjort det eneste vi kan, vi har utviklet en app!”
Nå får jeg håpe og tro at dette utsagnet kom litt feil ut og at han egentlig mente å si noe slikt som: vi har gjort det eneste vi kan når lovverket tillater produktene og det er å drive folkeopplysning. Fordi vi i dag lever i en spennende teknologisk verden har vi tatt nye metoder for å nå brukerne og utviklet en gratis app”. En app i seg selv er ikke et poeng, for en app eller et annet hjelpemiddel i formidling er ikke bedre enn innholdet.
Gunhild Varvin skriver om hvordan teknologien som tilsynelatene kan overskygge budskapet der og da og ønsket om å vite hva slags ringvirkninger prosjektet for barnehagebarna i fremtiden. Lin Stafne-Pfisterer følger opp med digitale løsninger og maner til mer bruk av digitale formidling. Her slenger jeg meg på, med et lite forbehold, et lite ønske og en stor utfordring: bruk digitale formidlingskanaler, men gjør små kvalitative og noen større kvantitative undersøkelser – gjerne mot en testgruppe for å se effekten. Det er kanskje ikke alle opplegg i alle situasjoner som trenger og bør være digitale. Når man formidler en god historie til barn ansikt til ansikt kan kanskje en levende person ha flere funksjoner enn en digital fortelling. På en annen side når ikke denne personen ikke ut til alle potensielle lyttere uten et digitalt hjelpemiddel.
En stor fordel med de nye digital mediene er at de også er sosiale. Jeg er helt enig i Sophie Fuglesang når hun oppfordrer til mer demoktratisering og mer brukermedvirkning via digitale medier. Dette høres helt utmerket og og en skulle tro alle museer kastet seg på bølgen. Problemet er, slik som Ellen Sæthre-McGuirk presenterer det – utfordringen vi står ovenfor: den digitale kompetansen, hvilke instutisjoner som har den og hvor kort tid det går før man oppdager et skille på hvilke instutisjoner som har det eller ikke. Hva skal vi gjør for å i møtekomme dette? Jeg siterer:
Vil vi komme til et punkt hvor vi får et A-lag og et B-lag, eller er vi der allerede nå? Når vil den rådende publikumsutviklingsdebatten og bruken av nye medier som en del av museets verktøyskasse med formidlingsformer, ha gått så langt frem at vi mister synet av dem som henger etter? Det springende spørsmålet er kanskje ikke om dette vil skje, men når; og ikke minst, kan vi gjøre noe med det?
Museene har et samfunnsoppdrag på fornying i følge St. meld 49 Framtidas Museum. Betyr det i praksis at man kan holde igjen statsstøtte? Museer må uansett prioritere annerledes, men de fleste trenger hjelp til å få dette til. Ikke bare til det praktiske, men også forankring i alt fra toppnivå til bunnnivå. Å jobbe digitalt tror jeg er mulig for alle ansatte, men av respekt for den enkelte arbeidstaker må det både midler til holdningsendring og kompetansehevning.
Faksimile side 3 av St. meld 49 – mine uthevninger
Snipp snapp, det var en gang ei kulturnatt
Til slutt en liten gladmelding fra Larvik. Hvert år samles kommune, kulturorganisasjoner og frivillige seg sammen og lager en heidundrende flott feiring. På kulturkalenderen sist lørdag, 12. november, var det 113 arrangementer fra 69 ulike kulturaktører fordelt på 30 steder. Fra Larvik Museum stilte vi kvinnsterke (vi har nemlig bare en mann, men han var også med) på omvisninger og eventyrstund i Herregården. I tillegg hadde vi et medvirkningsprosjekt i Verksgården. Fra i sommer har vi samlet inn bilder fra folk i Larvik via sosiale medier. Bildene skulle ikke være med i en konkurranse, men være det de følte representerte Larvik. Vi fikk ikk 77 bilder fra 12 fotografer. En fotograf ønsket ikke å få et bilde trykket opp, men elleve andre trykket vi og hang opp på Fanny Langestrand Café. Fordi vi ikke fikk vist alle bildene i kafeen, men har alle i en nettutstilling gikk jeg for bruken av QR-koder for å lede folk fra etiketten med navn og tittel tilhørende det trykte lerrete og til nettutstillingen. Folk i Larvik kjenner sin besøkelsestid og fra det åpnet kl 12 til det stengte 02 var det stinn brakke: Workshop, kunstutstillinger, museum, dans, fekting – ja, sanseopplevelser som dekker det meste. Et slikt felles tiltak er bare å anbefale – og jeg tror ingen tenke særlig over skillene i kultur – kunst, museum, arkiv – eller hva det måtte være.
Takk for godt stafettlag – må det komme nye runder! Så håper jeg dere som skal på konferansen møtes og tar diskusjonene våre videre. Jeg skal følge med på live streamingen og #nkr.
Trekantdrama: Vestfoldmuseene, Wikipedia og digitalt museum
Når man søker et søk i DiMu på feks mangletre får flere tusen treff. Varierende informasjon ligger på hvert objekt. Derimot mangler vi konteksten rundt og hva er et mangletre.
Det er for omfattene og ressurskrevende både i tid, personer og penger å opprette og vedlikeholde. Det hele får for liten verdi.
Intern wikiløsning er en bedre løsning, men ikke fullgod,
Løsninger vi går for er å hente inn leksika,. SNL.no og Wikipedia.
Påstander om Wikipedia:
amtører = ingen faglig kontroll – stemmer ikke! Man kan abonnere på det
Ingen kilder – stemmer ikke! Både litteraturhenvisninger, dimu og kilder.
Vi vet ikke forfatterene – stemmer ikke! Man har brukere
Lavere kvalitet – stemmer ikke! Wikipedia er like mye verdt Ensyclopedia britannica
Vi trenger ikke en statlig finansiert leksikon, vi trenger mange kilder.
Før var leksikon=fasit
Tradisjonelt fagkonsulenter er skrevet av mennesker og eksterne får betalt. Redaksjonen kvalitetssikrer, men ha for snever innsikt.
Skummelt med monopol på kunnskap.
Kommersielle
Wikipedia:
Enormt nedslagsfelt
Google->Wikipedia-> dimu -> VeMu
Man når publikum der publikum er
Synliggjøring av museet og våre fagfolk
Museene vil oppfylle en aktiv samfunnsrolle
Prøve ut nye forskningsmetoder
Trekantsamband!
Kulturrådets rolle
Policy
Oppfordring
Kurs og fellesfora
Synliggjøre bidrag
Støtte bidragene aktører
Innfall man får underveis når man er på Oslobilder er viktig å ta hensyn til. Noe også ansatte i museene i større grad må ta innover seg.
Tanken bak er to komplementerene fotosamlinger. Fotoene i seg selv viktige, ikke hvem som har de. Fotoene står i fokus. En formidlingsløsning.
Hva søker publikum på og hva setter museene som søkeord?
Skrivefeil skjer og googles tjeneste til “mente du..?” er ønskes
Publikum kan berike våre baser!
Kartfeste foto er fremtiden.
Google streetview åpner for mange gode løsninger
Lars viser verdien av å være bevist hvor trafikken kommer fra. VWnorge.no kommer høyt opp.
“Oslobilder.no er konge” er fantastiske kommentarer!
Wikipedia er en viktig kanal, men tunge medier som ap.no og vg.no er gull verdt. Men i bunn må åpenhet være. Se til Trafikanten og yr.no
Grunnleggende digital formidling
Innhold
Åpne løsninger
Må være mulig å finne for brukere
Supplerende digitalt innhold som skaper kontekst
All publisering er bedre enn ingen publisering – det gjør ikke vondt
Et halvt årsverk bruker oslo byarkiv. Det er avhengig av hva som er digitalisert fra før.
Forslagene er lysbildefremvisning, lysbildeserie og bildeserie. Synes ingen av dem er gode fordi de ikke tar he synet til artikkelinnholdet. Mange IT-uttrykk er gjerne metaforer fra den virkelige verden. Eks to scroll -skriftruller og blog -web(vev) og navigasjonslogg.
Så, kan man ha et godt uttrykk for “featured slideshow” på bokmål – eller nynorsk? ¡Ayudame!
Tidligere har jeg gjort noen tanker om hva som gjør en god nettutstilling, men hva er egentlig en nettutstilling? Er det noe som er stillt ut på nett?
Er det mest hensiktsmessig å jobbe med en funksjonelles- eller en substansielle definisjoner? Her hviler jeg på diskusjoner fra “hva er religion” i religionsvitenskapen.
En substansiell definisjon tar utgangspunkt i substansen eller innholdet. Her er det gjerne fellestrekk man søker etter. Her kan man for eksempel se på fenomener. I religionsvitenskapen har det hellige vært objekt for studier når man ser på like fenomener. Hva kan være et utgangspunkt når man ser på nettutstillinger? At det er på nett? At det er ment for å være på utstilling?
Altså hvis jeg legger opp et bilde en gjenstand, er det en nettutstilling? Hva da er da et privatbilde jeg har tatt av en stol som (tilfeldigvis) havner på facebook eller lignende kanaler? Er dette nettutstilling?
Kanskje har det noe med intensjonen å gjøre. Gjenstandsbildet som jeg legger på på museets nettside er ment som en utstilling, mens det private stolbildet er ikke ment som å være i settingen nettutstilling. Det høres jo litt fornuftig ut, helt til jeg tenker på alle interiørbloggerene som stiller ut bilder av eget hjem med tanke på å være en nettutstilling for andre. Står museumsnettutstillingene i samme bås og med samme kategoriermarkører som interiørbloggene?
Her synes jeg det er mest hensiktsmessig å dele inn i vide og smale definisjoner. I den vide definisjonen er en nettutstilling noe som er representert på nett med den intensjonen av å være på utstilling til andre. Innenfor dette er også museumsnettutstillingene. Metodene man bruker for å stille ut kan være blant annet tekst, lyd, bilde og video. Slik det er i dag er vel mange av museenes nettutstillinger slik. Her skiller også diskusjonen seg fra hva er religion til hva er en nettustilling. Jeg mener at museumsutstillingene bør ha et ekstra perspektiv. Noe som skiller de fra å være en plakat på nett eller en folder man blar seg igjennom virituelt.
Funksjonelle definisjoners oppgave er å definere ut i fra funksjonene. Hva gjør nettustillingene med folk og samfunn? Hva er funksjonen til en nettutstilling? Når man ser på religion gjennom noen funksjonelle definisjoner så har det blitt argumentert at religion har som funksjon å gi mennesker svar på døden, hvorfor vi er til og gi mening til livet. Nå putter jeg inn nettutstilling: Nettutstillinger har som funksjon å gi mennesker svar på dlden, hvorfor vi er til og gi mening til livet. Dette stemmer kanskje ikke helt. Men funksjonen til en nettutstilling har alt å gjøre med mennesker og samfunn. En nettutstilling uten publikum har ingen funksjon. Altså nettustillingen er ikke fungerende uten publikum. Er dette ensbetydende med å si at en nettustilling er sosial og i dialog? Hvilke andre funksjoner har en nettustilling?
Kajsa Hartig mente at digitale læremiddel burde skilles ut fra nettutstillingskategorien. Dette (tror jeg) er fordi læremiddel har en annen funksjon enn nettutstillinger. Så jeg spør: hva er funksjonen til et digitalt og nettbasert læremiddel og hva er funksjonen til en nettutstilling? Har de noen fellesfunksjoner og noen som er unike?
Jeg er fullstendig klar over at når jeg prøver å diskutere noe kommer jeg alltid til konklusjonen at det finnes ingen klare skillelinjer og at det meste har “fuzzy edges”. Jeg havner også fort opp i Wittgensteins familielikhetsteori.
Men nå er toget fremme – så mer om dette en annen gang.
Litteraturhenvisning:
^ Gilhus & Mikaelsson: Hva er religion. Universitetsforlaget, Oslo 2007
Jeg jobber litt med nettutstillinger og drodler litt rundt hva en god nettutstilling bør være eller inneholde. Jeg har tidligere definert at innhold er en viktig bestanddel og at det tekniske og designet er det andre. Det siste hadde jeg litt problemer med å formulere, men har tenk til å tenke litt høyt rundt dette her og nå: “Jeg ønsker noe mer enn bilde/lyd/video/tekst i stillstand og er på jakt etter noe mer “spillteknisk”, i mangel på det bedre begrep, for å få dette til skikkelig”
Høsten 2008 var Aina Sogn og jeg på tur til Kairo ifb med masterprosjektet mitt. Aina har bakgrunn fra drama-linje, men er i dag religionsviter med bla historie og pedagogikk i fagkretsen. Samtidig er hun laiver og laivarrangør med sterke meninger på det tekniske bak. Forenklet forklart er laiv levende rollespill eller en slags impro teater. I Kairo fant vi ut at vi ville lage en 1001-natt inspirert laiv. Jeg var i grunn fornøyd med å finne tema og få til scenario, men det var ikke nok. Det er viktig å ha på plass noe som driver spillet fremover og som metodisk driver den enkelte spilleren fremover, mente Aina. Vi endte opp med en magisk lampe og at spillerene kunne legge magiske ønsker på lapper oppi der. Noen av ønskene ble så implemenert i spill.
Så hva har dette med nettutstillinger å gjøre? Jeg er på jakt etter et pedagogisk middel eller verktøy som får en bruker av en nettutstilling til å drive han eller hun videre etter modell fra Aina Sogn. Dette vil selvsagt variere fra utstilling til utstilling og måtte være forskjellig fra et innhold til et annet. Det kan heller ikke løsrives fra settingen.
Siden Aina jobber som lærer og jeg på museum så blir snakken ofte om møte skole og museum. Ainas nettutstillings favoritt er Faldstadsenterets http://grabowski.no/ . Jeg skal invitere henne til å skrive litt om hvorfor.
Så hvordan få til dette metodiske for en nettutstilling? Jeg tror at her er det allerede mange kloke tanker fra museumspedagoger til fysiske utstillinger. Faren kan være at i nettutstillinger så blir man blendet av de tekniske løsningene og lar de stå på egne ben. En nettutstilling er som en stol, den trenger fire ben: faginnhold, tekniske løsninger, design og metode. En stol trenger et sete som binder beina sammen. På stolen sitter brukeren.
Nå kunne jeg trukket analogien om å sitte lenge og stolrygger, men foreløpig har jeg ikke tenkt ut noe som passer til det. Men hvem vet, kanskje det kommer og kanskje DU har noen lure tanker og grep?
