Bloggstafett: Museum, kunst og arkiv – «alt vi trenger er en app!»

Hvis verden er ei brødskive så er kulturen pålegget man ønsker å dekke skiva med. Noen liker brunost, med og uten syltetøy, mens andre foretrekker løvtynne kjøttpålegg med skarp blåmuggost under. Noe liker å variere, mens andre er mer trofast. Slik er det også innen museer, arkiv og kunst i Norge.

Bloggstafett
Hanne Butvillo og Liv Kreken Kvalnes tar opp at det er vanskelig i visse tilfeller å skille på arkiv, kunst og museum, slik er det og på smørbrødbordet og historien begynner.

En dag i forrige måned dukket det opp en hyggelig invitasjon i innboksen min. Hege Huseby lurte på om Oskar Seljeskog og jeg ville være med å støtte en bloggstafett i forkant av Norsk Kulturråds årskonferanse. Ideen til Hege er fantastisk god og jeg håper at den kan utvikle seg til flere stafetter om ulike tema i fremtiden for å engasjere og inspirere fagfolk på tvers av tema og instutisjon.

Kunst på bekostning av resten av kulturen?
Stafetten vi har bak oss har vært svært givende og har hatt et rikholdig tema og materiale. Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg innledet med konseptet artist in residens og hvordan museer kan våge å la kunstnere problematisere rundt tematikken på Forsvarsmuseer. Mye av premissene for staffetten ble satt og mange fulgte opp tema om bruk av kunst i museer. (Se og innlegget til Liv Astrid Sverdrup)

Kajsa Hartig sier at det er et paradoks at museer på den ene siden ønsker å fremstå mer estetiske og ha kunstneriske uttrykk på det de leverer til publikum, men på den andre siden har problemer med å la kunsterne ha fritt spillerom. Mye av dette er nok på grunn av at kulturhistoriske museer og arkiv er redd for hvordan kildene blir (mis)brukt. Dette tar blant annet Hege Huseby opp i innlegget «På Grensen til Kunst» når hun problematiserer hvor langt museer kan trekke kildene for å belyse en hendelse. Eksemplet er Churchill War Rooms i London hvor medietekster er tatt ut av kontekst, men samtidig brukt til å belyse den hendelsen de dokumenterer.

Charlotte S. H. Jensen stiller spørsmålet: Kan kunsten uttrykksformer bringe oss tettere på historien? Dette problematiserer Linken Apall-Olsen rundt Oslo Museums utstilling «Fjes før Facebook» og spørs seg blant annet om publikum kan lese utstillingen og konkluderer: «Bildene må ”oversettes” for at vi fullt ut skal forstå dem. Men det er ikke nødvendig å forstå alt for å ha glede av bildene. Av og til kan det kanskje være en like god opplevelse bare å la seg fascinere av det man umiddelbart ser?» Hanne Cecilie Gulstad avslutter sitt innlegg med noe av samme funderinger, men med en annen type oppsummering og formaning at man ikke skal overkjøre orginale elementer for å sitte igjen med samtidskunst.

Etter å ha lest tidligere innlegg spør Benjamin Asmussen seg om ikke kustnerene i et ipad-prosjekt som Gunhild Varvin beskriver vil være misfornøyd fordi barna skaper sitt eget kunstverk basert på kunstnerens arbeid. Han tar også opp tråden fra Kasja som trekker frem museers tendenser til å stille ut museumsgjenstader som kunstobjekt. En felle her, påpeker han, er at vi mister noe ved å la dagens mennesker kun nyte objektets utsjånad og ikke ser helheten. Dette er fordi, og han støtter seg her til Weekendavisen og Anne Knudsen: mennesker i dag er «gjennomsyret» av trangen til å kjøpe hjem pene ting. Vi tar altså med oss denne kjøpertrangen inn i museene og kan skal utstillinger på feil premisser ved å la objekter bli gjenstand som kunst. Olaug Irene Røsvik Andreassen går i stikk motsattt retning og fryder seg over at noen faktisk bruker et kulturhistorisk materiale på ny måte.

Diskusjoner, som partene over belyser hver for seg er interessant og de forskjellige bidragsyterne har forskjellige målsetninger. I utstillinger hvor målsetningen er feks å lære de besøkende om hva som ligger bak kirkekunsten, hjelper det ikke å sette opp en del av en frontal som viser to damer so kysser uten å forklare at kyssing er en hilsemetode og at damene er Maria som forteller Elisabeth at hun er med barn – og Elisabeth selv innser at hun bærer på døperen Johannes. Derimot hvis intensjonen er å få folk til å undre seg over den vakre kirkekunstens mysterier er det noe annet. I det siste tilfelle får man mest sannsynlig ikke med seg funksjonen frontalen har hatt i kirkeåret, men det kan jo være den besøkende sitter igjen med noe annet som kan være like verdifullt, om på en annen måte. (Ta en tur til Universitetsmuseet i Bergen hvis du vil se det selv),

Diskusjonen leser jeg det dit hen at vi som museumsansatte må være klare på motivasjonen for å bruke kunst og kunstnere inn i en kulturhistorisk utstilling. Og i regi av vår samtids ånd være bevisst på hvilken diskurs vi stiller oss under: Hvorfor ønsker vi å bruke kulturhistorisk materiale som kunst? Før jeg ser nærmere på den neste hoveddelen av diskusjonen i stafetten vil jeg slutte meg til Kasja som maner opp til mulighetene med komminikasjon og samarbeid.

Er middelet målet?
I nyhetsbildet i forrige uke raste debatten rundt Forbrukerrådet som ville visse skjønnhetsprodukter til verks pga noe de synes var litt ullent på ingredienssiden. En reporter stilte spørsmålet: «Hva har dere gjort for å møte dette?», hvor på mannen fra Forbrukerrådet svarer: «Vi har gjort det eneste vi kan, vi har utviklet en app!»

Nå får jeg håpe og tro at dette utsagnet kom litt feil ut og at han egentlig mente å si noe slikt som: vi har gjort det eneste vi kan når lovverket tillater produktene og det er å drive folkeopplysning. Fordi vi i dag lever i en spennende teknologisk verden har vi tatt nye metoder for å nå brukerne og utviklet en gratis app». En app i seg selv er ikke et poeng, for en app eller et annet hjelpemiddel i formidling er ikke bedre enn innholdet.

Gunhild Varvin skriver om hvordan teknologien som tilsynelatene kan overskygge budskapet der og da og ønsket om å vite hva slags ringvirkninger prosjektet for barnehagebarna i fremtiden. Lin Stafne-Pfisterer følger opp med digitale løsninger og maner til mer bruk av digitale formidling. Her slenger jeg meg på, med et lite forbehold, et lite ønske og en stor utfordring: bruk digitale formidlingskanaler, men gjør små kvalitative og noen større kvantitative undersøkelser – gjerne mot en testgruppe for å se effekten. Det er kanskje ikke alle opplegg i alle situasjoner som trenger og bør være digitale. Når man formidler en god historie til barn ansikt til ansikt kan kanskje en levende person ha flere funksjoner enn en digital fortelling. På en annen side når ikke denne personen ikke ut til alle potensielle lyttere uten et digitalt hjelpemiddel.

En stor fordel med de nye digital mediene er at de også er sosiale. Jeg er helt enig i Sophie Fuglesang når hun oppfordrer til mer demoktratisering og mer brukermedvirkning via digitale medier. Dette høres helt utmerket og og en skulle tro alle museer kastet seg på bølgen. Problemet er, slik som Ellen Sæthre-McGuirk presenterer det – utfordringen vi står ovenfor: den digitale kompetansen, hvilke instutisjoner som har den og hvor kort tid det går før man oppdager et skille på hvilke instutisjoner som har det eller ikke. Hva skal vi gjør for å i møtekomme dette? Jeg siterer:

Vil vi komme til et punkt hvor vi får et A-lag og et B-lag, eller er vi der allerede nå? Når vil den rådende publikumsutviklingsdebatten og bruken av nye medier som en del av museets verktøyskasse med formidlingsformer, ha gått så langt frem at vi mister synet av dem som henger etter? Det springende spørsmålet er kanskje ikke om dette vil skje, men når; og ikke minst, kan vi gjøre noe med det?

Museene har et samfunnsoppdrag på fornying i følge St. meld 49 Framtidas Museum. Betyr det i praksis at man kan holde igjen statsstøtte? Museer må uansett prioritere annerledes, men de fleste trenger hjelp til å få dette til. Ikke bare til det praktiske, men også forankring i alt fra toppnivå til bunnnivå. Å jobbe digitalt tror jeg er mulig for alle ansatte, men av respekt for den enkelte arbeidstaker må det både midler til holdningsendring og kompetansehevning.

20111114-152833.jpg

Faksimile side 3 av St. meld 49 – mine uthevninger

Snipp snapp, det var en gang ei kulturnatt
Til slutt en liten gladmelding fra Larvik. Hvert år samles kommune, kulturorganisasjoner og frivillige seg sammen og lager en heidundrende flott feiring. På kulturkalenderen sist lørdag, 12. november, var det 113 arrangementer fra 69 ulike kulturaktører fordelt på 30 steder. Fra Larvik Museum stilte vi kvinnsterke (vi har nemlig bare en mann, men han var også med) på omvisninger og eventyrstund i Herregården. I tillegg hadde vi et medvirkningsprosjekt i Verksgården. Fra i sommer har vi samlet inn bilder fra folk i Larvik via sosiale medier. Bildene skulle ikke være med i en konkurranse, men være det de følte representerte Larvik. Vi fikk ikk 77 bilder fra 12 fotografer. En fotograf ønsket ikke å få et bilde trykket opp, men elleve andre trykket vi og hang opp på Fanny Langestrand Café. Fordi vi ikke fikk vist alle bildene i kafeen, men har alle i en nettutstilling gikk jeg for bruken av QR-koder for å lede folk fra etiketten med navn og tittel tilhørende det trykte lerrete og til nettutstillingen. Folk i Larvik kjenner sin besøkelsestid og fra det åpnet kl 12 til det stengte 02 var det stinn brakke: Workshop, kunstutstillinger, museum, dans, fekting – ja, sanseopplevelser som dekker det meste. Et slikt felles tiltak er bare å anbefale – og jeg tror ingen tenke særlig over skillene i kultur – kunst, museum, arkiv – eller hva det måtte være.

Takk for godt stafettlag – må det komme nye runder! Så håper jeg dere som skal på konferansen møtes og tar diskusjonene våre videre. Jeg skal følge med på live streamingen og #nkr.

/m

Dette er det siste innlegget i en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com. Forrige innlegg, «Midt i kulturen», er skrevet av Liv Kreken Kvalnes, styreleder i Norsk visearkiv.

Reklamer

4 kommentarer om “Bloggstafett: Museum, kunst og arkiv – «alt vi trenger er en app!»

  1. Veldig god oppsummering og påleggsmetaforen er morsom, selv om en antropolog nok vil si at pålegg ikke bare er en personlig smakssak;)

    Og som antropolog vil jeg for sikkerhets skyld presisere at jeg ikke fryder meg over all kunsterisk bruk av etnografiske gjenstander, men at jeg personlig syns det er spennende så lenge den ikke er bevisst respektløs ovenfor opphavssamfunnene.

    Og egentlig skulle jeg gjerne sett en app i utstillinger som «Formløshetens Wunderkammer» som kunne fortelle om de innlånte gjenstandene (lenke til gjenstandsbasene feks) uten å forstyrre kunstnerens intensjoner.

    Håper vi møtes en annen gang da og takk for forlokkende Larvikfoto:)

    1. Takk! Alltid kjekt med presisering – og jeg er enig med deg. Da jeg arbeidet på Universitetsmuseet i Bergen spurte jeg alltid elever om de synes det var greit å bli stilt ut på museum når de var døde og hvordan de tror de som nå ligger som mumier synes det var – og om vi i det hele tatt kan vite det.

      /m

      Forresten – tror du ikke at hvordan man liker kultur også rekker utenfor personlig smak?

    1. De fleste var negative til det, noen var positive hvis de var påkledd og det hadde gått 3000 år. Kun noen fånsynes det var greit. Ganske god reflektering rundt kilder og om hvordan man kan lese slike ting ut av dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s